jeg har vel lenge kanskje ikke sagt noe om det. ikke skrevet eller pratet så mye. jeg synes det var flaut. litt tabu kan jeg vel si. litt redd for hva folk tenker, men folk får dømme og tenke hva dem vil. men dem som kanskje er eller har vært i samme situasjon selv vet jeg forstår. Jeg har sett mange som skriver blogg ang sine sykdommer og situasjoner. så godt å lese til tider, og noe har hjulpet meg. jeg vil prøve dette selv og se om det kan få meg til å komme enda lenger. jeg har mye og få ut. det har gått lang tid og det at jeg begynner å skrive nå vil jeg nok skrive litt om hele prosessen. Da det skulle forandre hele mitt liv. som ble trofast og trygt. den snek seg innpå meg med stor fart, uten at jeg skjønte noe. jeg skjønte egentlig ikke hva som foregikk og hva som skulle skje. det hadde begynt da jeg fikk vite at min bestefar hadde fått kreft, og etter jeg fikk vite det, snek sykdommen mer og mer innpå meg. også kom det den dagen da han gikk bort. da han ikke klarte å kjempe mot kreften lenger. da slo alt ut med storm. følelsene som jeg ikke klarte å takle. alt det vonde som i lengre tid tok mer og mer knekken på meg.
jeg nektet at jeg begynte å få problemer. det var slik det var og det var bare en periode. etterhvert begynte jeg å tenke, er det noe galt med meg? hvorfor tenker jeg slik, hvorfor gjør jeg slik? hva er i færd med å skje? jeg snakker om min spiseforstyrrelse som tok mer og mer over mitt liv.spiseforstyrrelsen og depresjonen.det å føle seg alene i hele verden. jeg ble bare sint, kjempe sint hver gang mamma spurte om jeg hadde problemer med maten. da hele familien begynte å si at jeg hadde et problem men jeg nektet. jeg ble bare lei maset dems. jeg ville bare fokusere på mine regler og timeplan. mamma kom bort til meg og satte seg ned, da fortalte hun at hun hadde fått bekymringstelefoner om min situasjon. jeg ble så sint og enda mer sint når hun ikke fortalte hvem som hadde ringt. de kunne vel konsentrere seg om sitt liv.jeg hadde ingen problemer!! hvorfor vil noen ringe å si noe slik?! nå vil jeg vel si ''Min venn, min fiende''. jeg er lei, men samtidig ikke. jeg vet ikke. jeg er usikker. og noen ganger mister jeg troen på at jeg vil bli frisk. det har blitt mitt liv. det har blitt en del av mine daglige gjøremål og tanker. den er der. den er der og kjemper mot for at jeg skal klare dette. noen ganger blir det så slitsomt at jeg legger meg flat. jeg orker ikke en gang å kjempe imot. jeg blir helt slått ut og ender med gråting og gjør som sykdommen vil. da har jeg vel gått et skritt tilbake igjen. jeg vil jo ikke ha det slik, men hvorfor skal det da være så vanskelig og komme seg ut av? det er så lett å si ting, men kjempe vanskelig å gjøre det i praksis. noen ganger virker det nesten umulig/håpløst.
jeg er en person som vil være alt. jeg vil gjøre alt og være flink. vil at alle skal like meg. jeg har så store krav til meg selv. alt for store krav. jeg blir aldri fornøyd med noe av det jeg gjør. jeg sammenligner meg med alle. så mye at jeg rakker ned på meg selv. føler at jeg ikke klarer å strekke til og at jeg står på stedet hvil. det er så mye jeg vil gjøre, men spiseforstyrrelsen stopper mye. jeg savner friheten. jeg savner den gamle Elisabeth som kunne spise opp en hel potetgull pose uten at det skulle være noe problem. savner og kunne spise alt jeg har lyst på. savner å kunne lage god mat med venner og bekjente uten at det skal være sååå ubehagelig og vondt at jeg trekker meg heller unna. savner og kunne spise en god varm mat med gutten min på lørdagskvelden. at jeg kan gjøre det uten å få så ufattelig vonde tanker etterpå, uten å få verdens verste dårlig samvittighet for at jeg spiste det jeg gjorde. uten å få tvang til å kaste alt opp igjen, eller ta avføringspiller, eller tvangstrene.savner og slippe og planlegge alle slags ckal jeg ''får lov'' til å spise, hvor mye jeg har spist og at jeg hele tiden skal ligge under det man skal ha på en dag. slippe å se meg i speilet og si hele tiden til meg selv hvor feit jeg er. jeg trakk meg tilbake. stengte meg inne for meg selv. jeg og min spiseforstyrrelse.
det var en begynnelse av noe jeg tenker. det er godt å få ut, det er litt skummelt og dele det. for er redd for hva folk skal si, men begynner å ikke bry meg så mye om det lenger. jeg vil bare komme meg videre, og dele erfaringer og kanskje det kan hjelpe andre i samme situasjon også. jeg har vært i behandling på sykehus reinsvoll 2 ganger, og kommet ganske langt. men nå er jeg livredd for å falle ned igjen så derfor prøver jeg å blogge litt. mange som har synes det har hjulpet og derfor gir jeg det en sjanse, så får jeg se hva jeg synes selv:)
her har jeg tatt etterfyll på meg selv, istede for hvit tupp ville jeg prøve med annen farge og da ble det lilla glitter akryl med klar akryl. tok på litt pynt på pekefingeren. likte det egentlig veldig godt;)
